Jeg fikk det ikke helt med meg. Tenkte at dette gjaldt jo ikke meg, så jeg fortsatte bare å se etter bussen min, jeg. Musikken dundret på øret, så hva vedkommende egentlig hadde sagt, visste jeg ikke.
Idet jeg sjekket mobilen for å finne ut hvor mye klokka var, så jeg at personen stirret på meg og sa noe. Stirret på en sånn "venter på svar" aktig måte. Jeg dro ut den ene proppen, tittet på vedkommende og sa "hæ?", og denne gangen hørte jeg hva hun sa, høyt og tydelig.
"Hei darling!" sa hu. Jeg tittet litt nøyere. Betraktet nærmest. Det stod ei dame (tipper) 60-åra ved siden av meg. Kledd i alminnelig klær, og med grått, skulderlangt, krøllete hår, og sånn "bohem- pannebånd" med ei stor rosa rose på. Hu hadde ei stor veske, og en bærepose som hu hadde brød (som hu kastet til fuglene) i.
Hu virket veldig glad og fornøyd med livet og tilværelsen, og enset ikke de 2 andre som også var i buss-skuret, og deres skepsis ovenfor ho.
Rare greier.. Hu så på meg og snakket til meg som om det bare var meg og hu tilstede. Og hu snakket til meg akkurat som en liten unge som har lært å si store/vanskelige ord av foreldrene sine. Men det hu sa, det var " lykke til med livet, god helg, god jul og godt nyttår!"
Idet bussen kjørte, vinket og smilte damen som bare det, og jeg vinket og smilte tilbake. Hihi!