Du har akkurat vært her, men det er uansett lenge siden. Virker i hvertfall som en evighet siden vi satt i sofaen her, selvom det bare er halvannen time, sånn ca. Jeg savner deg så, kjære!
Og jeg gleder meg så enormt til at det ikke skal være sånn her lenger, for dette gjør vondt. Jeg finner knapt ord for hvor vondt dette er. Eller.. jeg finner ikke ord. DET GJØR VONDT!!!
Men samtidig. Når du er her. Eller når vi er sammen.. ååh. Det er så godt det. Fredag er fantastisk, lørdag er digg og søndag er dritt. Alltid sånn. Men ikke helt denne gangen. Denne gangen var du her på torsdag også. Det var kos det! (selvom det var meeeget hardt å gå på jobben på fredag, og vite det at verdens diggeste lå å sov i senga mi.. viljestyrke heihei!?)
Jaja. Nå har jeg vært hjemme i en halvtime snart tenker jeg, og sikkert grini i i hvertfall 20 minutter.. Å jeg veit at dagen i morra blir tung, for det er den alltid etter at jeg har vært med deg..
Når vi er sammen føles det som om jeg nesten svever på skyer, men når vi ikke er sammen lenger, så føler jeg nesten at jeg sliter litt med å gå videre. Selvom jeg veit jeg klarer. Det er alltid en sånn evig fæl barriere å komme igjennom det første døgnet uten deg. Og.. jeg vil egentlig ikke komme igjennom det heller, for jeg vil jo bare være med deg.
Jeg savner deg, kjære! Og jeg er så utrolig, utrolig glad i deg! ♥
