I dag følte jeg egentlig at det gikk ganske greit. Tror aldri det har vært så lett før, det å skulle si "på gjensyn" til Magnus. Men i dag føltes det som om det gikk ganske greit. Selvfølgelig kom tårene når vi stod ved bilen, men.. hele avskjeden blei sånn " fort og gæli", hvis man kan si det sånn. Tror det er litt derfor det gikk så "greit". Og på hele bilturen til Kongsberg, så prata mamma, (og jeg måtte svare) så da kunne jeg ikke tenke no særlig på andre ting enn det hu lurte på heller. Togturen gikk også ganske greit. Felte selvføgelig en tåre eller ti når vi prata om det at vi savnet hverandre og slik, men ikke sånn kjempemasse. Ikke sånn som det pleier å være.
Men nå løsna proppen gitt. Tårene strømmer på, og kroppen skjelver. Hater det. Hater dette. Jeg vil ikke ha det sånn.
Jeg er redd for å miste deg. For du gjør meg så glad!
Og jeg er så utrolig, utrolig glad i deg! ♥
