Kjære, kjære, kjære gulljenta mi.
Jeg veit at du aldri vil kunne høre eller forstå det som står her, men jeg trenger bare så sårt å få det ut. Jeg savner deg så! Jeg veit ikke hvor jeg skal begynne hen! Når jeg kom hjem og fikk beskjeden om at du var død, så føltes det litt ut som om hjertet mitt stoppet opp, eller i det minste hoppet over en del slag. Det gjorde så utrolig, utrolig vondt! Jeg har ikke ord som kan beskrive det, hverken hvordan det var å få nyheten, eller hvordan det er nå. Det gjør så utrolig vondt, og jeg savner deg så sårt.
Jeg har alltid vist det at den dagen ville komme, den at du ikke var mer. Men at den skulle komme allerede nå, det var som ett lyn fra klar himmel. Og det er så vondt å vite det at du kunne levd lenger, men at du ikke gjør det.
Jeg grein så sårt når jeg fikk beskjeden om at du ikke var mer. Jeg vill ikke tro mine egne ører, men etter å ha tilbrakt ei uke hjemme, så måtte jeg smertelig innse at det var sant.
Hver gang jeg ropte på pus, så kom det bare to, ikke tre.. Jeg kikka i stolen, i senga mi, på badet, på stolene under kjøkkenbordet, i garasjen, i uthuset og ellers mange andre steder jeg veit du pleide å være, både inne og ute, men uansett hvor mye jeg ropte eller ba, så kom du ikke. Og det gjorde så vondt! Jeg var så absolutt ikke klar for å si hade til deg ennå. I mitt hode har jeg ikke hatt deg så lenge, selvom jeg veit at 18 år for en katt er endel.. Du er jo jenta mii! Og du har jo ALLTID vært der. Jeg kan jo knapt huske en eneste ting hjemmefra uten at du også var tilstede. Du var min lille øyensten. Min gullklump. Mitt hjertebarn. Ungen min.
Og nå er du ikke her med meg lenger. Og det gjør så vondt. Jeg veit ikke hvor mange tårer jeg har grått for deg imens du har vært borte, men jeg tror at uansett hvor mange det blir, så vil det aldri bli flere enn de jeg allerede har felt imens jeg har liggi med annsiktet begravd i pelsen din. Du var så god du, jenta mi. Hver eneste gang jeg var lei meg, så hoppet du opp på fanget mitt, og presset hodet ditt mot mitt, for å trøste. Du sleika meg på kinnet, og pratet ivrig i vei, akkurat som om du sa " det går bra! det ordner seg!". Du var helt spessiel slik, akkurat som du var på mange, mange andre måter.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg og du har gjort noe sammen. Og jeg kommer til å savne alt sammen. F. eks alle gangene jeg hadde "mødretrim" med deg når du var gravid, og gikk turer med deg for at du skulle holde deg i aktivitet. Alle turene vi har gått i skog, mark & hage (både med og uten overnatting). Alle de lange turene langs veien (husker jeg blei mobba litt som liten, fordi jeg kunne gå lange turer med deg, og det var jo mer naturlig å gå tur med hunden enn med katten..) og ikke minst alle joggeturene på jordene, hvor du etter ett lite stykke satte deg ned i protest, og gav tydelig beskjed om at jeg måtte komme tilbake og bære deg med meg. Du har vært så utrolig, utrolig tålmodig med meg kjære. Jeg kan knapt fatte det selv. Hvordan går det ann?! Jeg har jo tatt deg med meg på så masse! Jeg har jo brukt deg som dokka mi, og kledd deg i barneklær og hatt deg i dukkevogn. Jeg lekte at du var min "Hr. Nilsom" når jeg hadde sett på Pippi Langstrømpe, og jeg brukte deg som "lammet mitt" etter at jeg hadde hørt en bibelfortelling på søndagsskolen. Jeg har gått tur med deg i hoppestrikk, og sniki deg inn i senga mi mange, mange, mange netter uten at mamma har vist om det. Noen ganger når jeg savna deg skikkelig, så åpnet jeg vinduet mitt og klatret ned brannstigen fra rommet mitt, slik at jeg kunne finne deg og bære deg med meg opp igjen og ha deg i senga mi når jeg skulle sove. Jeg har "sniki" deg med meg opp i finstua oppe, der pusekatt egentlig ikke var tillatt, men mamma så først litt på deg, og så på meg, og så var det greit alikevell. Du var jo Cato. Du gjorde ikke ifra deg inne, du. Bare hvis du absolutt ikke fant en annen utvei. Og det visste både mamma og pappa godt. De glemt engang at du var inne når de reiste bort ei langhælj, og når de kom hjem, så smatt du ut med engang. De fant aldri en eneste ting som tyda på at du hadde "gjort no".
Når jeg var liten, og hvis jeg var syk og hjemme fra skolen, da pleide ofte pappa og ta deg med seg inn, og putte deg i senga med meg. Og det var så koselig. For du brydde deg jo ikke om jeg var syk. Du var jo bare alltid så kjempeglad for å se meg. Du diltet nesten alltid etter meg når jeg gikk hjemme. Om jeg så var på badet og dusja, eller om skifta, sov, eller skulle spise, så ville du gjerne vær hos og med meg. Jeg kan ennå høre lyden du lagde. Både når du mjaua, og nå de siste åra når du bare lagde en spesiell lyd. Det var liksom ikke tvil, det vardeg. Cato. Min Cato. Eller vår. Men mest min. Det er jo jeg som har vært mest hjemme i de årene som du levde. Det var jo jeg som var så heldig å få knytte ett kjempesterkt bånd til deg. Men jeg kjenner det er skikkelig, skikkelig, skikkelig vondt nå. Jeg lovte meg selv at jeg skulle prøve å være sterk, men det går ikke. Jeg grein som en unge når jeg fikk beskjeden, og og jeg har grini litt nesten hver eneste dag siden. Særlig når jeg var hjemme. Det var så utrolig, utrolig tomt uten deg. Du har jo alltid vært rundt meg når jeg er hjemme.
Jenta mii.
Du har alltid vært, og vil alltid være, min. Jeg veit du vil bli dypt savnet, både av meg, og av mange, mange andre. Du var så god og kjær for oss alle som har fått bli kjent med deg. Og din godhet vil bli husket lenge. Jeg elsker deg, lille jenta mi. ♥
