Det er lenge siden. Veldig lenge siden. Jeg har bare ikke ... enset det? tenkt på det? gjort noe med det? Anyway. It`s done.
Jeg kom på det i forgårs. Mamma så jeg hadde pyntet til jul, og lurte på om jeg hadde tørket støv. Jeg svarte ja, og mamma begynte å remse opp en helg haug med steder som jeg muligens hadde glemt. Jeg dreiv egentlig med noe helt annet når hun spørte, og svarte litt kjapt og ukonsentret "nei" på flere steder uten egentlig å høre hva hun snakket om. "Har du tørket støv oppå den gule esken?" Hu forklarte siden hvor den stod, og det var da jeg kom på det. Shit. Den gule, lange esken. Den som hadde inneholdt mine første par med høyhelte sko. Du og jeg hadde elsket den esken og dens innhold i begynnelsen, men etter at jeg fylte den med noe annet, da hadde jeg bare latt den stå der. Den hadde nå stått der i en evighet, og bare venta på en dag jeg skulle ta oppgjør med den.
Jeg husker i fjor når jeg bodde med Maria. Da hadde vi en sånn kveld vi tok oppgjør med fortida våres. Vi dro med oss rusk og rask som vi hadde (i hovedsak) vonde minner med, og dro det med oss ut på parkeringsplassen vår. Der tente vi på hele smæla, og så på hvordan flammene slukte minnene. Vi var alvorlige, men samtidig gledet vi oss over at vi hadde klart å virkelig kvitte oss en med stor mengde dritt. Det var godt å gjøre dette sammen med noen som hadde vært der hele tiden, og visste hvordan ting egentlig var. Men.. dritt er alltid godt å kvitte seg med, så selvom jeg nå var aleine om å se peisen sluke minnene, så gjorde det godt.
