Kjære lille jenta mi. Nå om bare noen uker ville du vært 19 år, men i stedet for det har du liggi under jorda det siste året. Jeg må ærlig innrømme at det å miste det var noe av det tyngste, værste og vondeste jeg har vært borti, dette fordi du var (og er) en så stor del av meg. Jeg husker ingen ting hjemmefra uten deg. Du var alltid der. Du var der når jeg sykla, hadde besøk, spilte fotball, kleppte grasset, vaska huset, dusja, gikk på do, spiste, hang opp klær, så på tv og sov. Du dilta alltid etter meg i hælene, og du skulle alltid sitte på fanget eller i det minste ligge nærme der hvor jeg satt. Det at du ikke er mer har så smått begynt å gå opp for meg, men det betyr ikke av den grunn at jeg ikke savner deg. For det gjør jeg nemlig veldig. Jeg skulle gitt så masse for å bare kunne se deg en gang til. Kanskje jeg kunne redda deg? Kanskje du ville levd den dag i dag, og sett på tv med meg og lagd mat og etc., etc., til hælja når jeg har tenkt meg hjem? Jeg klandrer ingen for det som skjedde, men jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde vært der når det skjedde, slik at jeg i det minste kunne tatt ordentlig farvell. Men det fikk jeg ikke..
Jeg syns fremdeles det er vondt å se bilder av deg, men jeg ser på de allikevel. De minner meg om noe godt, om en tid som var bra, og om noen jeg elsker og som jeg ikke minst vil ha tilbake. Det er en blanding av stor glede og enorm smerte, og ennå hvis jeg prater om deg kjenner jeg gråten sitter oppi halsen. Eller sånn som nå, at tårene bare renner.
Jeg hører ikke lenger lydene dine hjemme i huset. Hverken lyden av labbene når du går i trappa, eller lydene du lagde, noe som egenlig er litt deilig. Da slepper jeg nemlig å bli så enormt skuffa når du ikke kommer hvis jeg roper. Egentlig roper jeg vel strengt tatt ikke lenger på deg, heller. Det var en vane jeg hadde hatt i alle år å rope navnet ditt, men nå har jeg slutta. Det er litt værre for pappa. Hender flere ganger at han nevner navnet ditt og et eller annet morsomt du gjorde i dag/går. Han nevner jo selvfølgelig feil navn, men han retter det ikke opp igjen, og jeg svarer ikke på det heller. Når han gjør det er det som om en stor kniv bare stikker inn i hjertet mitt, og jeg bare må konse helt og holdent på ikke grine. Lurer på om pappa egentlig merker det, men han har aldri spørt. Ei heller sagt noe som helst om deg siden den dagen jeg spurte hvor du var, og han sa du ikke var mer. Det gjør også litt vondt. Skulle på en måte ønske at han hadde sagt noe, men.. Sist gang vi pratet om deg var den dagen jeg kom hjem og han sa du var borte, og.. jeg bare klarer ikke å hverken tenke eller snakke om det uten å grine, så da kan det heller være.
Jeg savner deg, jenta mi!
