Tryggheimsfred.
"Fire år måtte det altså gå,
før jeg skulle oppleve å få,
ett bønnesvar så stort, trygt og godt,
Gud på ny jeg hadde fått.
En tro jeg hadde da jeg kom,
redd, ynkel, spent, men ikke from.
Trodde jeg var så sterk i tro,
men mennesker her bygget en ny, trygg bro.
Ikke bare mellom skole, fag og linje,
men mellom menneske og liv.
Mellom omsorg og ett kristent indre driv.
En lærer som gjerne holdt en hånd,
i kristen kjærlighet, i kristen ånd.
Her kunne jeg være søster, vær bror,
vise vennskap på ett godt sted, en trygg jord.
Vennskap ble bygget, og minner ble satt.
Skiweekend, Polentur og Tondstali,
ikke rart at elever her ville bli.
På Tryggheim var en noe mer enn kun elev,
om livet ble litt tungt i blandt, om en kjente på strev,
da stillte lærere, sosialarbeider, Vigdis opp,
sa noen gode ord, ett klapp på skulder og gjerne noe varmt i kopp.
«Vi strekker oss litt lenger», står det så godt
av og til kan det gi krefter til å tørke bort alt som engang var så tungt, så grått.
Elever får omsorg, hjelp til å bygge seg opp på ny,
slik at de får nye krefter til å ta tak, bygge vinger og videre fly.
Ett år på Tryggheim går likevel så alt for fort.
Arbeidet en startet på var plutselig gjort.
Og noen føler trangen til å gå enda flere år,
her leges nemlig også noens dypere sår.
Så er det Juni, og bunad for mange er på.
Noen kommer tilbake i August, mens andre med gråt tungt må gå.
Ikke rart er det at elever elsker dette sted.
Her finnes nemlig noe som gir elever en helt egen fred:
Ett år på Tryggheim, heter det."
Bildet & dikt: Kjersti A. Storhaug. En utrolig talentfull og flott jente. Stå på! ♥
