Hvor ofte er det du virkelig med hånda på hjertet kan si at du har det bra? Hvor ofte er det du stopper opp, puster dypt og tenker at livet egentlig er ordentlig godt å leve? Selvsagt har vi alle vanskeligheter som gjør at vi stusser litt på om vi er så glade i livet vårt allikevel, men... hvor alvorlig er det egentlig? Selvsagt er det kjipt å ha eksamen, skummelt å ha oppkjøring, dritt å være stuptrøtt.. Men.. når du klarer eksamenen så føler du mestring, sant? Når du har fått lappen så ville du så virkelig ikke gitt den fra deg igjen? Og når du er stuptrøtt, da har du somregel gjort noe gøy som førte til at du følte deg så trøtt.
Ofte er ting litt selvforskyldte. Og i tillegg tenker vi ikke på hvor gøy vi enten hadde det i øyeblikket vi gjorde det, eller hvor moro det ble etterpå. Noen ganger er det (garantert) best slik, og andre ganger ikke. Jeg sier ikke at alle lever på rosa skyer og at livet er fantastisk 24 timer i døgnet. Men om ikke så lenge, så kanskje bare 1 minutt - da er det bra. Alle har jo noe de håper, ønsker eller drømmer om. Kos deg med de øyeblikkene. Livet er her og nå, det. Prøv og pust. Prøv og kjenn etter. Det er egentlig ganske så fint! :)
