Livet.
Hmm..
Det er svære greier, det. Eller. Igjen. Det kommer jo helt an på hva en gjør det til! Livet er stort, fint og flott hvis det er det du ønsker av det, samt jobber for. Men livet kan jo være skikkelig kjipt også. Sistnevnte kan hende selv om du egentlig hverken ønsker eller har latt være å jobbe for det. Livet er nå, og det skjer uansett hva du velger å gjøre med det. Det eksisterer ingen pause-knapp.
Leste et ordtak her om dagen. "Life begins at the end of your comfortzone". En føler seg jo ofte mer fri når en har gjort noe som er litt utenom det vanlige, men som allikevel gikk bra. Komfortsone er en trygg plass, som allikevel kan medføre at du ikke videreutvikler deg. Kan ta et eksempel fra min egen hverdag; jeg hadde legevisitt i min andre arbeidsuke som sykepleier. Det var LANGT utenfor min komfortsone, fordi jeg virkelig følte at det var for tidlig, jeg ante ikke hva legen ville spørre om, jeg ante ikke hva jeg skulle lese på, jeg visste knapt hva legevisitt på vår avdeling innebar eller hvor lang tid det tok, og jeg var max stressa for hvilken lege jeg skulle gå visitten med. Men jeg gjorde det, og jeg klarte det! Det var en vanvittig ekkel følelse når jeg skjønte at jeg måtte igjennom det, men etterpå følte jeg meg virkelig bra! Jeg fikk det jo til!!
Vi mennesker er vanedyr, og det føles både deilig og komfortabelt å bare fortsette med ting vi kan og veit hvordan fungerer. Men da kommer vi jo aldri noe videre? Har du lyst til å fortsette på jobben i samme, gamle rutinen, eller sier du ifra at du vil ta kurs og videreutvikle deg? Bor du hjemme hos mamma og pappa fordi du ikke har penger til leie/kjøpe leilighet, eller fordi du er redd for å flytte ut og starte for deg selv?
Livet er mange valg. Tenk over hvordan du vil ha det når du engang ser tilbake.