Det skal sies at min arbeidsplass ikke er så ille. Jeg har kun opplevd én gang en pasientstrøm så stor at portøren som kom med flere pasienter sa "dette er jo som å komme til helvete". Men jeg veit at for flere kan dette være nesten dagligdags. Og det er ikke greit! Hvorfor er det slik? Ofte føler jeg kvinner mer enn menn lar seg tråkke på, eller at vi "feier over" virkeligheten. Hvorfor står vi ikke opp? Eller er spørsmålet mer "hvorfor blir vi ikke hørt?". Hva må til for at vi blir flere på jobb, at vi får utvidet avdeling eller at vi får mer gunstige turnuser? Har en selv ikke jobbet turnus har en virkelig ingenting å si om det heller. Jeg syns selv turnus i seg selv er helt ok, men det kommer jo selvsagt an på hvordan den er lagt opp. Og jeg veit jo godt som sykepleier at JEG må stille inn livet mitt etter den, og ikke omvendt. Det å si ja til å bli sykepleier/helsearbeider innebærer masse. Masse mer enn 3 år på høgskole noensinne vil kunne forberede deg på. En sier ikke bare ja til å være tilstede og hjelpe syke/sårede medmennesker i alle tenkelige situasjoner, en skal også være tilstede og hjelpe de til alle døgnets tider. - hele året. På juleaften når du helst ville vært hjemme med dine kjære er du antakelig på jobb og passer på noen andres kjære. Du skal tåle både oppkast, avføring og urinering (og kanskje flere av disse opplever du å få på deg). Noen dager kan du bli utskjelt og kalt alle verdens stygge ting, og det uten grunn. Trusler, slag, spark og spytting kan også komme med jobben. Men størst av alt er likevel det enorme ansvaret (og at du kanskje ikke får den opplæringen eller oppfølgingen du har krav på). Men til tross for alt dette, så står vi i jobben vår. Vi jobber døgnet rundt, i alle ferier og høytider og vi får heller ikke noe særlig lønn å skryte av. Hvorfor? For min egen del må jeg trekke fram miljøet. Lærdommen. Trivsel. Utfordringer. Spenning. For det er det virkelig. Også er det et veldig sosialt sted, og det liker jeg. Man har muligheten til å snakke å bli litt kjent med historiene til mennesker fra alle nasjoner, bosteder, livssituasjoner og ikke minst tenkelige sykehistorier. Jeg ser mye trist og leit, men samtidig ser jeg så enormt masse glede. - og håp. Og det (i tillegg til alle mine fantastiske kolleger) gjør at en går på jobb dag etter dag. Til alle døgnets tider. Hele året.
