"Hvorfor skjer det ikke noe når en har gitt beskjed?". Svaret på dette kan være varierende. Noen ganger er vedkommende som får beskjeden i en situasjon som gjør det hele totalt umulig å forstå noe annet levende individs synspunkter, andre ganger, så bare vil en ikke forstå. Det finnes selvsagt flere svar, men kort oppsummert: skjer ingen endring, til tross for mange henvendelser. I dag blei jeg så frustrert at grein i bilen på vei til jobb. Det å skrive det her får meg til å føle meg litt liten og sårbar, men samtidig er det ikke noe å skamme seg over. Livet er en berg og dalbane. Det er naturlig med opp og nedturer, og det er like naturlig å kunne dele de. Ingen er noe "supermenneske". Alle kan oppleve vanskelige ting, og alle bør vi kunne gi uttrykk for at vi faktisk har det vanskelig til tider. Syns alle prøver å "glatte over" mye i livet med at ting alltid er "bra" (tar tidvis meg selv i å gjøre dette), til tross for at ting kanskje ikke er så bra. Jeg mener ikke at vi skal legge ut om alt til alle og enhver, men.. når noen som virkelig bryr seg spør, så går det an å si sannheten. Og når det er sagt: heldigvis har vi alle en ny dag i morgen. En ny dag med blanke ark og muligheter til å gjøre noe annerledes. Muligheten til å atter skape mening i livet. Fylle dagen med gode ting, mennesker, opplevelser, musikk, mat eller det som måtte skape glede for en. Prøv du også. I know I will.
