"Ethvert menneske er opphav til sin egen helse eller sykdom"
- Buddha.
- Buddha.
Tenkte å dele noen ord om dette med trening. Ifølge noen trener jeg masse, andre lite. Det kommer helt an på øyet som ser, men det viktigste er uansett at JEG gjør det så mye som JEG selv vil. Ofte blir det 4-5 økte i uka av varierende innhold, noen ganger flere, andre færre. Uansett vil jeg si trening i dag er en naturlig del av livet mitt. Det har derimot ikke alltid vært det, kun de siste 4-5 årene. Dette til tross for at jeg som liten hadde gym som favoritt fag på skolen (selv om det å jogge 3000 meteren var en av mine hat-ting). I dag er dette både rart og morsomt å tenke på, da jeg kan jogge både dobbelt og trippelt så langt opptil flere ganger i uka. Jej!
Trening er ikke bare moro, men det kan også være både sosialt og uhyre nødvendig. Jeg veit at hvis trening uteble fra min hverdag hadde jeg antakelig stått ovenfor 2 valg; enten betale i dyre dommer hos kiropraktoren min, eller funnet meg en annen jobb. Som sykepleier er det mye fysisk og psykisk tungt, og mye av dette blir både "ondter" og tanker en tar med seg når en er ferdig for dagen. For den enkelte kan dette bli veldig slitsomt, men for en som sliter med nakken kan det tære ekstra på. Som 16-åring var jeg passasjer i en bil som kjørte ut av veien. Hadde så og si ingen problemer det første døgnet, men med tiden ble det helt forferdelig. Alt fra mareritt til noen helt syke nakkesmerter og en følelse av "stølhet" som bredde seg over hele kroppen. Det å komme ut av sengen den første tiden var en vanvittig tøff oppgave, og bare det å kjøre bil over opphøyde gangfelt kunne bringe fram tårene da det var smertefullt. Fysisk aktivitet første året etter ulykken var minimalt, samt gikk til behandling hos flere forskjellig opptil 2 ganger i uken over lang tid. På den tiden da ulykken inntraff bodde jeg på internatskole, så jeg var ikke akkurat i stor aktivitet i utgangspunktet.Til tross for dette og pluss alt for mange kilo jeg ikke engang vil snakke om, hadde jeg virkelig "the time of my life". Jeg var utrolig heldig og kom meg relativt rask etter hendelsen, men selv i dag er det ennå noen dager nå hvor jeg kjenner nakken er tett. Men nå kan jeg TRENE! Så lenge jeg er flink til å være fysisk aktiv (og det psykiske stresset ikke blir for stort) så trenger jeg INGEN behandling og du kan heller ikke vite (med mindre du kjenner meg eller leser det her) at jeg har vært utfor en ulykke. Så jeg vil bare få poengtert det viktige i sitatet fra Buddha: DU er opphav til DIN EGEN HELSE ELLER SYKDOM! Såeh.. har du råd til å la være? Hver så snill; ikke kast det bort! All trening er bra trening (så lenge du ikke skader deg selv!). Hvis du jogger sakte, så vit at du uansett jogger fortere enn de som ligger på sofaen. God trening dere! :)
