Hmm.. Where to begin..
Jeg har en apekatt. En apekatt som er langt under gjennomsnittet glad i bananer, er (delvis) hårete og veldig, veldig fin (og bare, bare min). Han kan lage sine egne sanger, både på dataen og i dusjen, og han er en ekte koseklump. Han både smeiker, stryker (tafser) og kysser i tid og utide, samtidig som han kan kokkelere og tulle. Han er egentlig litt handyman, selv om jeg ennå har til gode å se de mest handy oppgavene bli gjennomført. Han både interesserer og forklarer en masse (til en ikke så alltid veldig interessert/trøtt meg) om alt fra filmer, lure løsninger, universet og div. dokumentarer. Han tar ikke ting for gitt, men spør om "hvorfor" til nesten alt og ingenting. Han er det sprøeste, rareste, snodigste, særeste, deiligste, kjekkeste og morsomste jeg noensinne har rotet meg borti, og.. Hurra for det! Jeg har aldri følt meg så "trygg" med noen før i hele mitt liv. Heller aldri følt meg så trygg på at noen er glad i meg (typ annet enn pappa da, hæhæ) som det han får meg til å føle. Han er så stabil, men samtidig full av overraskelser.
Til tross for mine sykedager, akkurat-ferdig-og-svett-etter-trening-dager, sliten-etter-jobb-dager, syns-noen-er-teite-dager, jeg-skjønner-ingenting-dager så er apekatten likevel der. Han kan både trøste, le og riste på hodet, men allikevel så er han glad i meg. Det er så tydelig. Og jeg gleder meg så til mange, mange, mange flere stunder med han. Hihihi. Egentlig skulle jeg ønske alle kunne få sin egen apekatt, jeg. Noen som en kunne snakke, le og kose med. En som gledet seg til å se deg igjen, en som en kunne ligge å prate piss med, en man kan riste på hodet av fordi den synger masse rare sanger i dusjen eller hva enn måtte ønske. A partner in crime. Hvis det var noe jeg kunne ønsket for alle, så måtte det bli nettopp det - en apekatt.
