Ein Farfar I Livet

Det skjer så masse hele tiden. Det til tross for følelsen av at ting har "stått stille" etter at vi begge sa opp jobben og flyttet ut av leiligheten. Men sånn er det ikke. I dag har vært en rar dag. Jeg har akkurat sittet på sofaen og slappet av med deilig mat og den nyeste utgaven av Kamille. De er faktisk ute med sin jubileumsutgave nå - 10 år. Flere av de forsidene og artiklene som har vært igjennom tidene var representert med små bilder i jubileumsutgaven og det fikk med til å tenke litt ekstra. 10 år?! Jeg har riktignok ikke fått med meg noen av de første utgavene, men muligens 4-5 år tilbake i tid? Eller mer, hva husker vel jeg. Tiden flyr enormt fort. Særlig når en har det gøy. 

Jeg signerte arbeidskontrakt i dag. Det har gått 3 uker uten jobb. 3 uker uten inntekt og uten av vi har blitt noe særlig nærmere USA, så i dag beit jeg i det sure eplet. Blir rart å komme tilbake til jobben etter så lang tid, men samtidig blir det også litt hyggelig. Jeg får praktisere yrket mitt og ikke minst se flere av de flotteste kollegaene en kan tenke seg! Hurra! Håret på huet fikk litt omtanke i dag også. Det har (som vanlig) gått en liten stund siden forrige gang(heh, typ 8 mnd. eller no?) men det er alltid like fantastisk å føle seg fresh på topplokket og ikke minst få tilbringe litt tid med min superflinke Linke (Bibbis frisør, Horten). Kan virkelig anbefale deg å ta turen hit hvis du trenger en oppfriskning eller bare vil skjemme deg selv litt bort. 



Så til det såreste i dag. Grunnen til dagens overskrift. 
I dag tidlig sovnet min siste farfar inn. Jeg sier min siste fordi min "ekte" farfar døde når jeg var liten uten at jeg egentlig husker noe av hverken ham eller hvordan han var som farfar. Til tross for dette har jeg hatt 2 flotte farfar`er i livet. Jeg har fått låne farfaren til ei god venninne og farfaren til bestevenninna mi (viktig å nevne jeg fikk låne farmora til begge også!). Alle disse var akkurat slik jeg hadde sett for meg hvordan besteforeldre skulle være. De var åpne, inkluderende og varme mennesker og hadde alltid mye å både vise og lære bort. Men det viktigste (i hvert fall for meg) var at de alltid hadde masse tid og omsorg. Det var alltid mulighet til å stikke bort etter skoletid, eller komme på besøk i hæljene. Mange klemmer, fnising, måltider og historier. Takk. Det har betydd masse! Og ikke minst en stor takk til dere som lot meg låne besteforeldrene deres. Takk for alt det beriket livet mitt med. 

"Ein farfar i livet skull´ alle ha
Ein goffa å springe ned til
som alltid har lyst på ein kaffikopp
og til å kaste bort tid på ein liten kropp
Ja, ein farfar i livet skull´ alle ha"